Hvor mye vil vi betale for boligen?

Huskjøpere oppfatter i økende grad boligen som en base for bygging av image, livsverdier, personlig utvikling, helse og trygghet, og som et utgangspunkt for sosiale relasjoner til venner og familie. Disse faktorene er vel så viktige når boligen skal verdsettes som teknisk standard. Dette er i tråd med hva enkelte trendforskere omtaler som opplevelsessamfunnet, og som de mener vil prege det neste årtusen i større grad enn det foregående.

Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet
De fleste vil være kjent med at det for små leiligheter i Oslo vest oppnås fire ganger så høy kvadratmeterpris som for boliger i Oslo øst. Som en eiendomsmegler skal ha uttrykt: "Det er tre faktorer som bestemmer boligprisen: Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet." I tidligere tradisjonelle arbeiderstrøk oppnås meget høye priser for eldre boliger med "sjel", uten at den ofte dårlige boligtekniske standarden synes å spille noen særlig rolle. Boligens beliggenhet er et av de viktigste signaler til omverdenen på ditt ønske om sosioøkonomisk tilhørighet.

Ifølge Institutt for fremtidsforskning i København, så er soverommet arenaen for parforholdet, stuen skal fortelle husholdets historie, badet er rommet for sunnhet og helse, mens kjøkkenet blir husets viktigste rom og møteplass for familie og venner. I kjøkkenet får informasjons- og kommunikasjonskanaler, som Internett, tv og telefon, en viktigere plass til fordel for det mer tradisjonelle kjøkkenutstyret som ikke lenger trengs ettersom vi i større grad vil spise ferdigmat.

Økt mangfold
Mangfoldet i den norske befolkningen tiltar som følge av den økende spredningen i identiteter og subkulturer. Dette både som følge av tilveksten av nye generasjoner med andre verdinormer og innvandrere fra andre kulturer. Når unge velger å bosette seg i dyre leiligheter i Oslo vest eller på Grünerløkka istedenfor i større og billigere leiligheter i drabantbyene på østkanten av Oslo, er det et sterkt uttrykk for deres preferanser.

Det kan være arrogant å avskrive unges boligetableringsproblemer ved å hevde at når ungdommen ikke kan bosette seg utenfor bysentrum, så er det ikke noe synd på dem. På 50-tallet var det nok av den eldre generasjonen som syntes at kravene til de som var unge den gang til areal og standard var vel råflått - de ønsket å ha både bad og WC for å være fornøyd. Men, det er vel slik det alltid vil være, at de eldre rister på hodet av de unges krav.

Også i forbindelse med bosetting av flyktninger i distriktsnorge har lik-nende meningsforskjeller oppstått. Enkelte vil mene at flyktningene er utakknemmelige som ikke tar til takke med en bolig med høy teknisk standard i grisgrendte strøk, men langt fra kafeer, familie, venner og dermed muligheter for sosial kontakt. Mange av flyktningene ville heller hatt en leilighet med "understandard" i Gamlebyen i Oslo indre øst. Er flyktningene utakknemlige, eller er det vi som er ignorante overfor deres preferanser for livskvalitet?

Den homogene befolkningsidentite-ten står for fall til fordel for et økende mangfold og et mer fargerikt felles-skap. De gamle rotfeste likhetsidealene i det norske samfunn utfordres. I tillegg spores en mer individorien-tert kultur. Individene ønsker selv også å bestemme hva som er godt for dem selv. Samtidig er det en økende aksept for at et mest mulig fritt mar-ked er den beste økonomiske modell for å få mest mulig ut av de tilgjenge-lige ressurser. Om man ikke nødven-digvis er enig i frimarkedets velsig-nelse, så er det en kjensgjerning at viktige internasjonale avtaler som Norge har forpliktet seg til, som EØS-avtalen og GATT, er bygd på forutset-ninger om frimarkedets fortreffelighet.

Mangfoldets utfordring
Et utslag av det økende mangfoldet er ytterligere framvekst av avgrensede boområder for det øverste sosiale skikt. I et nytt utleiekompleks ved Frognerparken på beste Oslo vestkant, kreves det en inntekt på minst 500.000 kroner for å bli akseptert som leietaker. I USA har det vokst fram en rekke strengt bevoktede boligområder der kjøper i tillegg til inntektskrav også må skrive under på en tykk avta-le av tilleggskrav for blant annet livs-førsel. En viktig verdi i de amerikan-ske boområdene er trygghet. Men, boligkjøperne kjøper også en rekke andre øvre middelklasseverdier som de ønsker å bli assosiert med, og som de ønsker at deres barn skal vokse opp blant.

Samtidig vet vi at det på Oslos østkant fortsatt finnes 7 000 boliger med utedo. Gårdeieren finner det regnings-svarende fortsatt å leie ut leiligheter med lav standard istedenfor å utbedre boligen med byfornyelsestilskudd fra stat og kommune.

Også hensynet til individet vil trolig stå mer sentralt i framtiden. Enkelte ønsker å benytte ærlig opptjente penger til luksusboliger og "gode" naboer. Andre velger selv en bolig med utedo i bytte mot lave bokostna-der, og dermed påfølgende muligheter til annen livsutfoldelse. Skal vi kunne nekte dem det?

Det vil trolig måtte komme en debatt om i hvilken grad det offentli-ge skal akseptere segregering og spredning i mangfoldet, og om hvor skillet mellom det ønskelige og det uønskede mangfoldet går. Og hvor-dan skal vi skille individenes selv-valgte dårlige boforhold fra de som ufrivillig har dårlige boforhold? Hvor går skillet mellom fellesskapets rett til overstyring og individets rett til selvbestemmelse? I denne sammenheng skal det overordnede boligpolitiske mål om at: "Alle skal kunne dispo-nere en god bolig i et godt bomiljø" fortolkes.

Ungdomsboliger
Dersom det offentlige ikke er villig til å bidra med betydelig støtte, hvilket det ikke ser ut som de er, er det vanskelig å se at en betydelig boligbygging for unge til akseptable boutgifter kan oppnås uten at boligkvaliteten reduseres. Denne påstand forsterkes dersom vi tar hensyn til at tomteprisene i bykjernen, der de unge urbane finner gjenklang for bygging av sitt image, naturlig nok er meget høye. Kommunene og staten viser fallende vilje til å selge tomter i sentrale strøk under markedspris.

Fram til slutten av 1980-tallet var husbankrenten politisk styrt. Noe for-enklet kan det hevdes at hovedpro-blemstillingen var å tilpasse renten, eller lånekostnadene, slik at en gjennomsnittsfamilie fikk aksep-table bokostnader gitt en god boligstandard. En stund opererte sågar Husbanken med utjamningslån som skulle sikre at finanskostnaden ikke oversteg 20 pst av en industriarbei-ders lønn. Nå er husbankrenten mar-kedsbestemt og usubsidiert. Samtidig er de fleste prisreguleringer for boli-ger avviklet, rentefradraget på skatte-seddelen redusert og realrenten rela-tivt høy. Finanskostnadene for et gjennomsnittlig husbanklån har på denne måten steget betydelig. Veksten har vært større enn de flestes realinntekter, og langt større enn inntektsveksten for lavinntektsgruppene. Kommunene og staten tar markedspris for tomtene. Nyetablerende unge må dermed betale adskillig mer enn sine foreldre for den samme boligen. De har dermed valget mellom å øke andelen av inntekten som benyttes til bolig eller å redusere bostandarden. På denne bakgrunnen er det interessant å se på modeller der boutgiftene overordnes hensynet til kvalitet. Oppgaven blir da å optimalisere boligens standard gitt at boutgiftene ikke skal overstige en gitt sum. Dette var blant annet utgangspunktet for boligutstillingen i Helsingborg i sommer, der det etter hvert mye omtalte IKEA-huset ble presentert. I løpet av høsten har også flere norske entreprenører kommet med kreative forslag til såkalte kompuktboliger. Husbanken initierte selv et lavkostprosjekt i Vågå - i samarbeid med kommunen høsten 1999.

(Artikkelen er sakset fra Husbankbladet nr 1-2000 og er noe redigert og forkortet. Red.)