Krever klare tall om gjengs leie og markedsleie

Leiesektoren i Norge er privatisert og markedsstyrt. For å være en rasjonell forbruker i et privatisert marked fordrer det som et minimum at det finnes tilgang og kunnskap om priser. Uten dette har ikke forbrukeren forutsetninger til å foreta rasjonelle valg og fundamentet for markedsmodellen brister. Men det finnes altså ingen kilder hvor leieboere, utleiere og andre kan finne brukbare data om leiepriser. Vi kjenner prisutviklingen for poteter de siste 150 årene, men når det gjelder leiepriser vet vi knapt noe.

I 2005 begynte Statistisk Sentralbyrå  (SSB) etter et langvarig press, å registrere utviklingen i leieprisene i Norge, gjennom den såkalte Leiemarkedsundersøkelsen (LMU). I en omfattende og grundig rapport om metoden bak LMU, skriver SSB at de ikke er langt unna å kunne utvikle en leiepriskalkulator som også boligforbrukere kan benytte for å finne leienivå på en gitt bolig med en gitt kvalitet på et gitt sted.

Men etter at SSB skrev dette i 2005 har det skjedd svært lite. LMU kommer hvert kvartal, men disse rapportene er i beste fall nyttig for boligforskere. For de som jakter konkret prisinformasjon er LMU ubrukelig.

Dette skyldes først og fremst at detaljeringsgraden i LMU er for grov med en inndeling av hele landet i seks soner (Oslo/Bærum, Akershus eks Bærum, Stavanger/Bergen/Tromsø/Trondheim og samt tre ulike tettstedsdefinisjoner basert på folketall ). LMU gir heller ikke tall på gjengs leie eller markedsleie, men en slags grovkalibret gjennomsnittsleie som mest har teoretisk interesse. LMUs gjennomsnittsmålinger gir ingen pekepinn om hva markedsleien er for en 65 kvm treroms på Grünerløkka eller en hva gjengs leie er for en halv enebolig i Tromsøs utkant.

I forbindelse med revisjon av husleieloven i 2008 ble Stortinget oppmerksomme på denne saken. Kommunalkomiteen uttalte som en del av lovrevisjonen at det måtte utarbeides en leieprisstatistikk som kunne danne grunnlag for å finne riktig leienivå. Komiteen skriver bl. a at: ”SSB har opplyst at de har full anledning til å gjøre disse statistikkene mer spesifikke slik at de kan brukes til å fastslå gjengs leie, men at det ikke er satt av midler til nødvendig videreutvikling og drift av en slik utvidet LMU” Komiteen ber derfor departementet vurdere tiltak for at det kan utarbeides statistikk over leienivå.

På forespørsel fra Leieboerforeningen til SSB om framdriften i denne saken svarer SSB i slutten av januar i år følgende: ”KRD, på vegne av komiteen, har bedt SSB vurdere muligheten for å utvide undersøkelsen. Vi har behandlet saken og kommet fram til at det er svært usikkert om tilstrekkelig nøyaktighet kan oppnås på et så detaljert nivå som komiteen etterspør gitt dagens situasjon med manglende operative registre over leieboliger. Og med bakgrunn i de statistikkfaglige utfordringene mener SSB at det ikke er faglig tilrådelig å gjennomføre en slik utvidelse av LMU på nåværende tidspunkt.”

SSB virker plutselig ganske interessert i å måle leiepriser, og unnskylder seg med at de ikke har tilstrekkelig datagrunnlag. Til å komme fra landets fremste tallknusere virker en slik holdning oppsiktsvekkende og underlig. Norge er trolig det eneste i-land som ikke har offisielle leieprisoversikter. 

Vi stusser også over at SSB ikke klarer å lage leierapporter når det kommunale foretaket Boligbygg, utgir klarer å produsere rapporter over markedsleie og gjengs leie for Oslo hvert eneste kvartal. Også Boligbygg opererer med en så grovmasket soneinndeling av hovedstaden at tallene ikke kan brukes av leieboer flest, men de gir likevel en mye tydeligere og mer brukervennlig retning enn SSB. Det hadde derfor tross alt vært bedre om SSB kunne benytte de samme metodene som Boligbygg – bare i en utvidet skala og for hele landet? Hvis det er slik at SSB mener at Boligbyggs analyser ikke bra nok – bør SSB heller forklare hvorfor?

Leieboerforeningen vil fortsette å kreve at myndighetene forplikter seg til å få på plass et system som gjør det mulig å beregne hva som er veiledende markedsleie og gjengs leie for leiesektoren. Vi kan ikke akseptere slike ”vill vest” tilstander som det i dag er rundt prisfastsettelsen i leiesektoren. Nesten 25% av alle husholdninger i Norge er leieboere og nå er det på tide å ta denne delen av boligsektoren på alvor.